Ida er en meget snill og myk tispe. Som valp var hun veldig forsiktig og myk, men samtidig flink til å takle ulike situasjoner. Hun brukte litt tid på å bli stueren, men det kan ha en sammenheng med at hun flyttet til nytt hus midt i den viktige perioden der dette blir innlært. Hun lærte fort at bilkjøring var ok, og hun var ikke gammel før hun kunne tilbringe tid alene i bilen.
Ida har gått på agilitykurs, sporkurs og tatt bronsemerke i lydighet. På grunn av hennes forsiktige natur er hun ikke av de aller raskeste i agility, så det har ikke noen stor hensikt å delta i konkurranser, men hun synes det er morsomt å gjennomføre øvelsene - så vi trener litt på bane innimellom bare for moro skyld!
For å få litt variasjon om sommeren legger vi en del spor i skogen, noe som Ida synes er morsomt. Vi har ingen store planer om å delta i konkurranser, men ser på det som en hyggelig avveksling.
Våren 2014 tok vi appellmerke i lydighet. Nå trener vi på øvelsene i klasse 1 - og har som mål å prøve oss på noen konkurranser etterhvert. Hun er ganske lettlært, og er veldig ivrig og glad når vi trener.
Ida har vært på utstilling, der hun fikk Exc, men hun er en anelse trang i hasene - og vil nok dessverre ikke nå så langt videre.
Pelsen hennes er tykk og litt stri, men kam og børste er ikke Idas favorittredskaper. Hun finner seg i å bli gredd og klippet, men er ganske "hårsår", selv om jeg mistenker henne for å overdrive sterkt!!
Hun går godt sammen med andre hunder, katter, hester og høner. Hun har liten jaktlyst, men kvikner til når småfuglene tripper på plenen - da kan hun jage dem avgårde.
Når vi er på tur er hun aldri langt unna - og hun har alltid oversikt over hvor jeg er. Hjemme går hun alltid løs - og har aldri beveget seg vekk fra gården. Det eneste hun kan gjøre er å ta seg en tur på egen hånd ned i Glomma for å ta en oppfriskende dukkert!
Hun har hatt to valpekull, og har vært en god og omsorgsfull mor.
Hun har også stor tålmodighet ovenfor barn - og trekker seg bare stille unna hvis det blir for mye oppmerksomhet.
De svakeste sidene ved Ida er hennes hang til å bjeffe ( hun vil nok selv kalle det "kommunikasjon med nabohundene"). Hun er heller ikke veldig ivrig på å hilse på fremmede mennesker, men det har jo sine positive sider også. Hun er også ganske selektiv på hvem hun skal lystre - det er ikke hvem som helst som skal fortelle henne hva hun skal gjøre!
Ida syntes etterhvert at det ble for slitsomt å bo sammen med alle de andre hundene, så hun begynte å gjøre opprør, noe som først og fremst gikk ut over Tuva. Derfor ble vi overlykkelige da anledningen bød seg, og hun kunne flytte til et annet hjem. Nå har hun det som plommen i egget - med full oppmerksomhet og aldri så lite bortskjemt!!
revulen.no, Berit Jynge, mobil; 45100455 mail; berit@revulen.no,
